Sto på trykk i Mustang-INFO nr 32, 4/2000.
Jeg og en vennegjeng hadde lenge snakket om å foreta en reise tvers over USA i bil, og da jeg og kameraten min Espen hadde en interesse for gamle Mustanger var saken klar: turen måtte foretas i Mustang. Planen ble å kjøpe en Mustang hver i California, kjøre over til østkysten på rundt 5 uker, og få bilene fraktet tilbake til Norge. Turen skulle foregå sommeren 1998, og vinteren 1997/98 begynte vi å sjekke markedet for biler. Internett er her et glimrende verktøy, vi fant raskt flere steder med et stort antall annonserte Mustanger (se internett-adresser bakerst i artikkelen). Da vi begge er studenter så vi etter biler i en rimelig prisklasse, men i en slik stand at de holdt den lange turen over kontinentet. Vi var begge i utgangspunktet mest interessert i 64 1/2-66-årgangen, men innså etterhvert at 67-68 nok passet lommeboken bedre, så vi utvidet da søkekriteriene til dette. Noe annet enn hardtop var også uaktuelt. Det viste seg raskt at bilene i California var noe dyrere enn i andre stater, men til gjengjeld er standarden bedre (lite rust) og utvalget stort. Da sommeren nærmet seg hadde vi fått kontakt med en del villige selgere via e-mail, og avtalt å se på bilene ved ankomst.
Vi fløy til Los Angeles og skaffet oss leiebil for én uke, det ville vært umulig å komme seg rundt og se på biler uten. LA er en meget utstrakt by, og jeg og Espen tilbragte stort sett den første uken med å krysse metropolen på de imponerende motorveiene for å se på biler, mens resten av reisefølget fikk med seg mer av byens severdigheter. Etter å ha sett på rundt 14 biler til sammen, av varierende kvalitet og årgang, mente vi å ha funnet de riktige: jeg en grønn metallic 67 289 HT, og Espen en … grønn metallic 67 289 HT. Ja, faktisk var bilene vi endte opp med svært like, og det helt tilfeldig. Fargenyansen var riktignok litt forskjellig, interiøret likeså, samt felger etc, men ellers var de så godt som identiske. Etter 5 uker på tur var det fremdeles noen i reisefølget som ikke kunne se forskjellen på bilene… Espens bil var penere i lakken og interiøret, hadde servostyring, bredere felger og var noe trimma og ganske senka, mens min var mer original og dessuten mer nylig restaurert maskinelt. Før handelen ble bilens "title"/"pink slip" (eierbevis) og VIN (vehicle identification number) behørig sjekket for heftelser (liens) og andre uhumskheter som feil motor/kasse, men alt virket OK.
Etter å ha prutet litt på prisen var det frem med penga for å betale, et kapittel i seg selv. Hvordan få med seg kjøpesummen fra Norge? Min velmenende men inkompetente bank her i Norge hadde ingen kjennskap til det amerikanske bankvesen, og foreslo å overføre summen til en bank i USA, hvor jeg skulle kunne heve pengene. Dette gikk jo selvfølgelig skeis, pengene gikk i retur, og jeg måtte få familiemedlemmer i Norge til å sette inn summen på mitt VISA-kort istedet. Espens versjon med å sette penger over på vår amerikanske reisekamerats konto var heller ikke problemfri. Altså et råd til kommende bilkjøpere i USA, bankene der borte er meget vanskelige, å ta ut penger via kredittkort er nok det enkleste og billigste. Reisesjekker aksepteres ikke i bankene. Bilselgere, iallefall privatpersoner, foretrekker som regel betaling i cash.
Når da handelen var i boks gjensto det vi trodde kunne være den største bøygen; forsikring og registrering. Vi hadde tatt kontakt med en forsikringsagent før avreise, og fikk etter kjøpet tegnet en grei kaskoforsikring for én måned. Internasjonalt førerkort var greit å ha i den sammenheng. Videre var det et triks for å redusere premien at begge bilene sto på en eier, dvs. en av bilene sto oppført med oss begge som eiere. Vi hadde hørt mye forskjellig før vi dro om vi måtte betale sales tax (mva - rundt 10%) eller ikke ved registreringen, og der borte virket de heller ikke å ha den store oversikten. Turen gikk i alle fall til DMV (Department of Motor Vehicles - biltilsynet), hvor damen noe tvilende kunne slå fast at vi ikke trengte å betale noen ting, og bilene trengte heller ikke og omregistreres siden de skulle tas ut av landet innen en måned, og siden den nåværende registreringen var gyldig til etter at bilene var sendt. Dette var vi naturlig nok svært fornøyde med, og turen kunne begynne for alvor. Til sammen seks personer fordelt på de to bilene (samt all bagasjen) satte vi kursen mot San Francisco for å plukke opp deltaker nummer syv.
I mørket på den gamle kystveien Highway 101 nordover fikk vi for første gang prøvd bilene ordentlig på landeveien, og alt virket så langt bra. Vi hadde dessuten bestemt oss for å ta pauser ofte til vi ble bedre kjent med bilene. I og med at vi var delt på to biler hadde vi planlagt å holde kontakten på veien med medbragte PR-radioer. Dessverre fungerte ikke disse like bra som vi håpet, kontakten mellom de to radioene forsvant da den forreste bilen kjørte bak den første svingen, og kom senere aldri tilbake… Vi greide oss likevel godt uten; det verste var i byer, hvor det var lett å komme fra hverandre. I San Francisco mistet vi hverandre av syne og endte opp med å tilbringe natten på separate moteller, men ellers gikk det greit. På landeveiskjøring fant vi etter hvert ut at det greieste var å kjøre hver for oss, og heller møtes på et avtalt sted ved ankomst.
I California var klimaet luftig og behagelig, både med tanke på oss og bilene. Fra San Francisco gikk turen imidlertid mot Las Vegas og ørkenområder. Temperaturen steg, og det gjorde også temperaturmåleren. Underveis ble vi ganske ambisiøse og bestemte oss for å nå Las Vegas på ett strekk, det var dessuten kjøligere å kjøre om natten. Underveis begynte den ene bilen imidlertid å miste en del olje, og plutselig oppdaget vi at oljetrykket sank rett i bånn. Hvis vi nå fylte på mer olje ville det ikke være igjen nok olje til det planlagte oljeskiftet neste dag, og saken var klar (for oss i allefall): vi måtte bytte olje og oljefilter.
Langt ute i ingenmannsland fant vi en bensinstasjon, klokken var 02 om natten, og oljeskiftet begynte. Oljen ble tappet ut, men problemet var så at oljefilteret satt fast. Det hjalp ingenting hvor mye vi prøvde, filteret satt bom fast (se bilde). Stasjonen var selvfølgelig stengt for natten, det var ingen andre i nærheten som kunne hjelpe, ikke engang den passerende politibilen. Etter et par timer var vi klare til å kjøre skrutrekkeren gjennom filteret, men prøvde en siste gang for hånd, og filteret løsnet. Det hadde nok blitt utvidet av varmen… Så, etter et par timer var vi klare for å kjøre videre mot Las Vegas, og vi ankom ved soloppgang, ganske utkjørte. Overopphetingsproblemet på Espens bil var dog ikke fullstendig fikset. Til tross for at vi underveis fikk både montert ny termostat, viftekappe og ny vifte, var ørkentemperaturene (opp mot 40 grader) for mye for bilen. Av den grunn sees bilen nesten alltid i klassisk positur med panseret oppe på alle bilder. Min egen bil kokte, bank i bordet, ikke en eneste gang på hele turen, selv om temperaturmåleren var farlig nær bristepunktet i de verste ørkenområdene…
Fra den noe lugubre spillebyen Las Vegas gikk turen videre mot Grand Canyon, hvor vi fikk en meget opplevelsesrik (og varm!) 3-dagers fottur ned til bunnen og opp igjen. Kan anbefales på det sterkeste, men kanskje ikke midt på sommeren. Videre fikk vi med oss den kunstige innsjøen Lake Powell, og ikke minst de imponerende fjellformasjonene i Monument Valley. Å kjøre gjennom dette området i Mustang var nærmest som å kjøre gjennom en reklamefilm. Vi svingte en liten tur opp mot Rocky Mountains i Colorado før vi kjørte sydover gjennom "indianerbyen" Santa Fe og inn i Texas. Texas var flatt, tørt, varmt og ganske kjedelig å kjøre gjennom, men da vi ankom New Orleans ved utløpet av Mississippi, fikk vi virkelig merke luftfuktigheten på kroppen.
Fra Gulfkysten bar det nordover gjennom Mississippi, og det var her vi fikk et noe ublidt møte med lovens lange arm. Vi hadde i en lengre stund ligget bak en rundt 1970 Chevy Nova som nektet å slippe oss forbi, da vi så en politibil i stor fart komme bakfra. Sikkert på utrykning, tenkte vi, og la oss raskt inn i høyre fil for å slippe den forbi. Novaen, derimot, var ikke oppmerksom i bakspeilet, og sperret for politibilen som virket å ville forbi. Vi frydet oss derfor stort da politibilen signaliserte at Novaen skulle kjøre inn til veikanten og stanse, men gleden ble kortvarig da vi selv ble vinket inn med en meget streng mine… Begge bilene hadde kjørt noe over grensen, og vi fikk en gang for alle avkreftet hypotesen om at det amerikanske politiet kun stopper den første bilen i en gruppe som kjører for fort… Da vi ikke hadde amerikansk førerkort måtte vi med på stasjonen for å betale boten, som nemlig ikke kunne betales cash. Dermed måtte bilføreren bli sittende igjen på kammeret mens vi andre dro ut for å få tak i en "money order" i nærmeste åpne butikk. Noen timer senere og endel dollar fattigere (heldigvis ikke fra min lomme) var vi på veien igjen, mot Birmingham, Alabama.
Etter dette var vi noe forsiktigere med gassfoten, men det skal sies at amerikanerne hadde en for meg overraskende forsiktig kjørestil og holdt stort sett fartsgrensene, til forskjell fra hva man ofte er vant med fra Norge. De verste råkjørerne var faktisk lastebilsjåførene i sine enorme vogntog, og det var ikke uvanlig at vi ble forbikjørt av disse i oppoverbakker! (for så at vi kjørte forbi dem igjen på flatmark, og så hadde vi det gående…). Veiene der borte var selvfølgelig imponerende, både trafikkmaskinene i storbyene og de lange rette strekningene på landet, hvor man kunne kjøre i timevis uten å vri på rattet. Selve veidekket var imidlertid ikke like mye å skryte av, her synes jeg den norske asfalten var å foretrekke. En ulempe med de rette veiene var selvfølgelig at man fort kunne bli noe søvnig, noe som ikke ble bedret av varmen og de fete hamburgerne man som regel inntok. Så da gjaldt det å passe på, og bytte sjåfør fra tid til annen.
Neste stopp på veien var nasjonalparken Great Smokey Mountains i Tennessee/North Carolina, som var et naturskjønt område. Her bodde vi på et meget særpreget ungdomsherberge/hostel langt oppe i dalen. Gutten i huset (rundt 16) var meget interessert i bilene våre, og hadde selv en blodtrimma 68 Camaro med 427 etc etc i låven, men da han skulle vise den frem var nøklene til låven sporløst forsvunnet…
Så gikk turen mot slutten, vi kjørte via Washington DC til Baltimore, hvor bilene ble shippet fra. Gjennom forbindelser hadde vi fått gunstig frakt på ro-ro-båt til Drammen, så da var det bare å avslutte ferien i New York og smøre seg med tålmodighet noen uker til bilene ankom Norge.
I begynnelsen av september kunne vi hente bilene på kaia i Drammen, og kunne konstatere at de hadde tålt overfarten bra, uten skader eller tyverier av noe slag. Med prøveskiltene på gikk ferden til Tollbua i Oslo, hvor diverse papirer ble fylt ut. Hele prosessen gikk faktisk mer smertefritt enn antatt; våre kvitteringer etc ble tatt for god fisk, og siden bilene var eldre enn 30 år var det jo kun mva av kjøpesummen og frakten, pluss et gebyr på ca kr 2980, som skulle betales. Som fryktet ble den billige frakten ikke godtatt som mva-grunnlag, men satt til et gitt minimumsbeløp. Her var det ikke mye vits å argumentere for noe annet, og det var ikke de helt store beløpene det dreide seg om heller. Da var bilene vel inne i landet, og neste stopp var Biltilsynet for kontroll. Her gikk det også overraskende smertefritt for mitt vedkommende; det eneste på mangellappen var å bytte pærene i blink/parkeringslysene fra orange til hvit, så da var det ikke mye å klage over. Det skal dog sies at kontrollen ikke var altfor grundig, med unntak av det viktigste som forstilling, bremser og lys. Siste post på programmet var valg av skilt; her var selvfølgelig alle kombinasjoner med X-289 tatt, og valget falt til slutt på kombinasjonen C-467. Ved å be om "amerikanske dimensjoner" på skiltrekvisisjonen fikk vi det laget slik at det passet inn i skiltbrønnen uten å måtte bøyes e.l.
Med bilen vel inne i landet er det likevel nok som bør gjøres, for min del har jeg i første rekke oppgradering av interiøret med førersete og gulvteppe på programmet, samt en mengde andre småting. Ny lakk bør den også få innen rimelig tid, inntil videre får det holde med litt flikking. Selv om det selvfølgelig er morsomt å cruise rundt i Mustangene her i Norge, er det ikke til å komme bort fra at bilen er laget for bruk i USA, både med tanke på veiene, klimaet (unntatt på det aller varmeste) og bensinprisene. Selv målte jeg bensinforbruket på hele turen (knappe 10.000 km), og med 1,3 l/mil i gjennomsnitt og 1,1 l/mil på langkjøring var jeg godt fornøyd. Når bensinen koster drøye $1/gallon er det heller ikke noe å klage over, da er det verre her i Norge med over 2 l/mil på småkjøring som bilen stort sett benyttes til. Men med billig forsikring og ingen årsavgift blir det ikke så verst alt i alt…
Til slutt vil jeg bare si at å krysse USA fra vest til øst i Mustang var en stor opplevelse, noe som kan anbefales på det sterkeste. Er det imidlertid noe jeg ville gjort annerledes, var det å ha noe færre personer med i hver bil, samt å reise på en tid av året hvor temperaturen er noe lavere (både med tanke på oss selv og bilene). Selv var vi på det meste 7 personer fordelt på det to bilene, og med all bagasjen ble det noe trangt. Tre, eller enda bedre 2, personer i hver bil ville nok vært mer ideelt. I ettertid ser vi også at det nok var noe vågalt å legge ut på en såpass lang tur i varmen med de gamle bilene, og det uten den helt store kunnskapen om bilmekking. Men vi lærte da mye underveis, og det var alltid hjelp å få. Det var en fordel med å ha biler som de fleste kjenner til. Det var tydelig at interessen for Mustang var god blant den jevne amerikaner, og det var ikke sjelden at folk ville slå av en prat der vi stoppet. I California var det relativt høy tetthet av Mustanger og andre pony/muskelbiler på veiene, men i andre deler av landet vekket vi en viss oppmerksomhet der vi kom kjørende i to like biler, og andre Mustang-eiere hilste gjerne når vi passerte. Vi klarte oss i alle fall uten uhell av noe slag, noe vi selvfølgelig er fornøyde med. Nå ser jeg frem til å bruke bilen her i Norge samtidig som jeg gradvis prøver å få satt den i bedre stand, og en langtur i Norge eller nedover i Europa står også muligens på programmet.
For mer info om bilene og bilder fra turen, se internett http://www.stud.ntnu.no/~larsbj/mustang.htm
Vi benyttet følgende internettsteder for å søke etter biler i USA:
Av Lars Bjørnstad, #608
