Den irriterte stampingen av sandalkledde føtter som slo mot steingulvet advarte kjøkkengutten om å komme seg ut av veien før en rødkledd, skallet mann rundet hjørnet og masjerte forbi kjøkkengutten uten å ense ham. Kjøkkengutten trakk på skuldrene og fortsatte på sitt ærend - kokka kom til å la ham bære skyller til grisene i en uke dersom han ikke kom seg videre. Kjøkkengutten merket ikke en gang det varme draget som trakk gjennom lufta etter Abbar-Moloch, og la heller ikke merke til hetedisen rundt ham.

Abbar-Moloch var irritert. Nei; det var verre enn det. Han var sint. Hoppende gal, faktisk. Der hadde han vært nede på det sedvanlige vertshuset han hadde vært på i snart et år nå, og en gjennomreisende hadde satt seg ved bordet hans. At han hadde våget! Nå hadde han sett fram til å nyte noe god drikke stille og rolig ved bordet sitt, og så hadde denne ... personen ... satt seg ved bordet hans! Og til og med bedt ham - Abbar-Moloch - om å hoppe i havet når han vennlig hadde bedt om stam-bordet sitt! Det var utålelig!

Det var bare ren lykke for fønikieren at Mr. White hadde forbydd ham å drepe noen mens han bodde her. Selvsagt, det visste jo ikke fønikieren, så når Abbar-Moloch hadde omkranset seg med ild, hadde han nesten tisset på seg. Abbar-Moloch stoppet, og så seg rundt. En siste bølge av varme slo ut av ham, idet det siste av sinnet hans fordampet som ved magi. Munnvikene hans dirret litt i rettferdig harme, slo det fra seg, og begynte å kruse seg oppover.

Fønikieren hadde tisset på seg. All fuktigheten som fønikieren hadde rullet seg i etter at han falt ut av stolen sin for å komme seg bort fra flammene som med ett hadde slått ut fra Abbar-Moloch var i alle fall ikke fra det halvtomme begeret til fønikieren. Et øyeblikk senere brøt gapskratten løs for alvor. En stund senere stakk Abbar-Moloch hodet ut av et vindu, mens han tørket tårene og humret mildt. Solen skinte fremdeles. Det var utmerket. Abbar-Moloch trakk et dypt drag med frisk, klar sjøluft og avgjorde at det var en flott dag for å meditere litt.

Den rødkledde mannen tråkket ubekymret ut i tomme lufta, og ble stående der. I dag ville odden hans være badet i sollys. Perfekt. Abbar-Moloch løftet seg som en eksotisk fugl, og lot vindene dra ham utover mot klippene. Alt i alt så dagen bedre ut nå.

Det begynte å bli sent nå. Solen som skinte stor og rød i havet kom til å gå ned om et øyeblikk. Den halvnakne mannen som satt på en odde med en rød kjortel under seg, åpnet øynene. Det var vel på tide å gå hjem nå snart. Med et sukk trakk han løs føttene sine fra lotus-stillingen han hadde satt i, og masserte vekk krampen som gjorde seg kjent i venstre-leggen hans.

Han gjorde seg ferdig med masseringen, og plukket deretter opp kjortelen, og ristet den med en fraværende bevegelse, før han trakk den over hodet. Med en ubevisst bevegelse dro han begge hendene sine over den blanke skallen sin, og strakk seg for å få den siste krampen ut av ryggen. Han viftet med de lange fingrene sine for å myke dem opp, og så deretter ned på byen som lå stille under ham. Så sårbare og ignorante de var. Alltid slet de med sitt og sine, uten å ofre en tanke på den verdenen som lå bak horisonten.

Med raske, erfarne bevegelser fløy hendene og tankene hans gjennom bevegelsene og formene som endret naturlovene for ham en kort stund, og Abbar-Moloch fløy bort gjennom skumringen til rommet sitt og sengen sin. En merkelig uro spredte seg gjennom kroppen hans mens han fløy den velkjente ruta bort til godset til vennen hans, hvor han hadde losji. Det hadde blitt merkelig tomt der siden Mr. White hadde dratt bort sammen med den merkelige alven på en eller annen halv-gjennomtenkt reise.

Han hadde ikke egentlig innsett hvor betryggende det var å ha en annen som seg å diskutere med, reflekterte han idet han sank ned på gulvet, og med en tanke avsluttet magien som hadde holdt ham flytende i lufta. Rett nok kunne han diskutere med de andre magikerne som var der, men det de hadde å tilby fristet ham ikke lengre. Noe annet fristet ham nå. De kunne ikke forstå hvordan det var å kjenne både den dype dunkingen fra den thaumaturgiske magien, sammen med de varmende flammene fra den prestlige kraften. Hvordan kunne de vite det? Det var veldig få slike som ham selv - og Mr. White. Veldig, veldig få. Selv de som kunne dra størst nytte fra bare en av de to sidene ved magien var det langt imellom.

Abbar-Moloch rynket på pannen. Rett nok var det betryggende å være her og studere og utvikle seg innen de magiske kunstene, men noe i ham var ikke fornøyd med det. For bare litt over ett år siden hadde han blitt kastet ut av de feterte prestene og magikerne i Atlantis, for en forbrytelse - en bevisst korrumpering av et magisk rituale - som han ikke hadde gjort. I alle fall trodde han ikke det. Nei, de skulle ikke få ham til å tvile på seg selv. Han hadde gjort alt rett, hadde preparert alle ingrediensene i ritualet perfekt. Noen andre hadde gjort det slik at ritualet hadde slått feil, og gitt ham skylda.

Med et lite, sårt smil tenkte han på den unggutten som hadde gått inn på det vertshuset for så lenge siden og kastet magien sin for å se om han kunne finne noen han kunne slå seg sammen med; noen som var sånn som ham, og kunne hjelpe på ensomheten som han hadde følt akkurat da - og kanskje til og med hele sårene på sjelen hans - sårene han hadde fått av pinen med at noen kunne tro at han, Abbar-Moloch, virkelig ville gjøre noe så forferdelig som å skade den elskede Kraften med å preparere feil ingredienser.

Leppene hans presset seg sammen i en tynn strek. Hvem det nå enn var som egentlig hadde gjort det skulle ikke sove for godt om natten. Snart, når han hadde behersket nok magi, kom han nok til å dra tilbake til Atlantis for å vise dem hvem det egentlig var som hadde gjort det. Øynene hans flammet opp for et øyeblikk, men roet seg snart når han tøylet inn sinnet sitt. Det ville ikke hjelpe noen om han brant ned huset til vennen sin.

Abbar-Moloch så på bøkene som var stablet opp overalt i rommet han hadde fått låne. Så mye kunnskap de representerte - kunnskap som han ikke visste. Hvem kunne si hvilke funklende stjerner av kunnskap som lå mellom permene på disse bøkene? Hvem kunne presentere de glatte perlene av kunnskap som var gjemt i skriftrullenes gjemmer? Han sukket, og så seg rundt. Så mye kunnskap, og så liten tid å lære på. Det ville være umulig å lære alt om alt. Et lite smil lekte seg rundt munnvikene hans idet en flammetunge slo ut fra lillefingeren hans og tente den magiske lampen som sto inne i rommet. Han kastet et enkelt formular for å kunne sitte komfortabelt i luften, og plukket opp boken som lå på skrivepulten hans. Med en komplisert bevegelse låste han den esoteriske veven av magi rundt boken også, slik at han ikke trengte å anstrenge seg for å holde den oppe. Kanskje han ikke kunne lære seg alt om alt - men det var ingen lov som sa at han ikke kunne prøve!

En irriterende glad morgenfugl trillet lykkelig utenfor et åpent vindu i den ene fløyen av den store herregården. Etter noen minutter med hjerneløs lykke over denne nye morgenen, tok fuglen hastig til vingene da en flammetunge slikket ut av vinduet, og svidde noe av dunet på brystet til fuglen. I rommet hvis vindu fuglen hadde sunget utenfor, kom Abbar-Moloch seg opp av sengen med et sukk. Han skulle virkelig ikke ha vært våken så seint i går, men historien til de forskjellige våpenskjoldene her var så fascinerende at han ikke kunne la være å lese boka ferdig. Vel, han fikk nå betale for det nå.

Etter å ha gjort unna et hastig morgenstell, gjorde han seg klar for det ritualet han gjerne ville ha gjort før resten av dagens arbeid skulle påbegynnes. Han kunne nesten ikke vente med å dele denne fascinerende kunnskapen. Tenk at det som så ut som enkle tegninger av bønder kunne skjule en så komplisert og subtil del av dette landets historie!

Med hender dirrende av forventning ryddet han klar gruen i rommet, og la boka erbødig oppå bålet av sedertre-pinner. Etter en liten bønn, tente han på bålet med en håndbevegelse. Eimen av sedertre - parfymen, egentlig - bredte seg ut i rommet. Snart var boken bare et minne i asken som lå der og ulmet i gruen. Abbar-Moloch smilte lykkelig. Han kom nok til å like denne.

Det var godt med mat i grunnen, filosoferte han idet han gikk opp trappen til rommet sitt etter å ha spist frokost i kjøkkenet. Han foretrakk å spise maten sin på kjøkkenet - en visste aldri hvilke interessante gullkorn som kunne dukke opp i samtalene til kokka, svennene og tjenerne. Sant nok hadde han ikke overhørt noe spesielt interessant i det året han hadde vært der og spist, men en kunne aldri gi opp håpet.

Selv om han var mett og god, var det allikevel noe som manglet i ham. Et tomt sted som han rett og slett ikke kunne fylle. Han gikk inn på rommet sitt, og satte seg ved pulten sin. Fraværende plukket han opp en bok - tilfeldigvis en bok han hadde lånt hos Mr. White. Abbar-Moloch stirret på boken. Dette kunne ikke fortsette i lengden. Det forstyrret studiene hans. Med ett sto løsningen klar foran ham. Det gikk enkelt å kalle opp et par stein-elementer som kunne hjelpe ham med å levere tilbake de bøkene som ikke var hans. Et luft-element blåste reint rommet hans, og han redde selv opp senga. Da var det ikke mye igjen å gjøre før han var klar. Han lukket vinduet ut, satte seg ned, og skrev et lite brev som forklarte til formannen hva han hadde gjort.

Med et smil plukket han fram reiseveska si fra det nesten tomme skapet, og pakket noe rent tøy nedi den. Mange ting hadde han aldri pakket ut fra den. Han så seg rundt i rommet hvor han hadde bodd i ett år nå. Det ville være godt å se noe annet også, bestemte han seg for. Han plukket opp reiseveska si, og justerte den til den hang komfortabelt fra skuldra hans. Et lite øyeblikk trodde han at han var i Atlantis igjen, mens han tårefylt pakket veska si etter å ha blitt forvist. øyeblikket passerte, og han rynket pannen. Ikke bra å la seg distrahere så raskt.

Etter å ha konsentrert seg et øyeblikk, begynte han å veve magiske tråder rundt seg. For ett år siden hadde han hatt problemer med å kaste akkurat denne trolldommen. Det var i den fæle historien med de vampyrene, og den der idioten som forsket på dem. Abbar-Moloch ristet på hodet mens han fortsatte å veve magien. Han burde virkelig oppfylle løftet han hadde gitt den der karen - Henrik? Fredrik? Harry? - om å komme tilbake for å gi karen grisebank. Kanskje det ville banke litt sunn fornuft inn i det åpenbart tomme hodet til karen.

Abbar-Moloch ble sakte transparent, og forsvant nesten helt fra dette planet med eksistens inn i et annet. Dette ville være en rask måte å reise på, bestemte han seg for. Hvor var det nå de hadde reist igjen, den gale alven og Mr. White? Cork? Han kunne nå i det minste sjekke det.

Like stille som en ånd skjøt manifestasjonen som var Abbar-Moloch fart, og raste rett gjennom veggen uten å etterlate seg noe spor. Rommet sto stille og forlatt, akkurat som om det aldri hadde vært noen der. Abbar-Moloch for sin del konsentrerte seg om å huske kartet som Mr. White hadde vist ham. Snart kunne han være sammen med vennene sine. Selv Vlad ville det være godt å se igjen.

Abbar-Moloch dro gjennom den lysnende dagen med utrolig fart. Snart, snart kom han til å se dem alle sammen igjen. Han smilte tilfreds. En mann kunne bo hvor han ville, men uten venner rundt seg var han ikke hjemme. Selvsagt kom han ikke til å si det til vennene sine. Han fikk vel heller kjøpe en runde til dem i vertshuset hvor de sikkert var, og beklage at han ikke hadde kommet raskere. Lojalitet; lojalitet til venner og han var egentlig alt av viktighet. Og Kraften, da. Men det var selvsagt.