Det er vanskelig å være forfatter, det ikke bare virker sånn. Johan Borgen måtte pynte seg, det må Tove Nilsen også - for å komme i gang. Ole Robert Sunde, fersk Aschehoug prisvinner, lager innviklede plantegninger. Gert Nygårdshaug noterer ikke ned et eneste ord før han begynner.

Kaja Korsvold kaja.korsvold@aftenposten.no Graver i hagen I en hage i Lier står en høy mann og baler med digre steiner i en bekk. Det er forfatteren Gert Nygårdshaug som planlegger sin neste bok. Nygårdshaug, blant annet skaper av åtte bøker om etterforskeren Fredric Drum, skriver aldri ned et eneste ord før han begynner på selve boken. Men forberede seg, det gjør han. Han leser enorme mengder faglitteratur, historie og annet som er relevant for bøkene hans. Han reiser dessuten alltid til et sted som er viktig for boken. Og sist, men ikke minst, han graver i hagen og snekrer. - Se her. Jeg har selv betalt rørene som leder bekken over min eiendom. Det skal bli en fiskedam. Her skal jeg snart sitte og fiske ørret med flue. Dette har vært drømmen min hele livet. Sier Gert Nygårdshaug, som ikke virker hver ken gal eller lat. Som han sier selv. - Åtti prosent av boken er forarbeid. Mye av det er tenkning. Og det er da jeg graver og snekrer. Bare et steinkast nedenfor en av Norges travleste veier, Drammensveien i Lier, har Nygårdshaug funnet sin «sinnssykt billige» eiendom på fire mål med tre hus på. Her har han stabbur med snekkerverksted og skrivestue med PC og altså snart ørretdam, på grunn av en flomskadet elv som måtte legges om. Med jevne mellomrom må imidlertid forfatteren forlate herligheten i Lier. Hver bok krever nemlig sin reise. - En stor del av forberedelsene går med til reiser. Jeg må se stedene jeg skriver om. Du får ikke lukter og smak på Internett. Jeg har vært ganske mye i Amazonas. Egypt er også et land jeg aldri blir ferdig med. Jeg er nesten avhengig av å rusle en tur rundt pyramidene med jevne mellomrom. I høst kommer Nygårdshaug med ny krim om Fredric Drum, «Liljer fra Jerusalem». Og ganske riktig, boken førte med seg en tur til Israel. - Jeg drar ikke på pakketur. Skaffer meg en billig flybillett og finner steder å bo. Det blir erfaringsmessig rimeligere, sier forfatteren som elsker forarbeidet og hater det som kommer til slutt, skrivingen. - Det er rett og slett kjedelig, sier han. Petimeter på Bislett Forfatteren Ole Robert Sundes arbeidsværelse hjemme i leiligheten i Thereses gate på Bislett i Oslo røper en systematiker av rang. Her står verdenslitteraturens tyngste verker, alfabetisk, og her er platecovere, tidsskrifter og CD'er med tellekant i lange rekker. Det er formiddag og sol i forfatter Sundes leilighet. Fra skuffene i det velbrukte skrivebordet viser han frem sine manus, skrevet for hånd, med en håndskrift så sirlig at det bare er å gi seg over. Selve plantegningene over bøkene, det er mange av dem, er finurlige og gjennomarbeidede. Da er det vi får øye på papirkurven. Det kan ikke bli mer ekstremt. Her ligger kladden til Sundes siste essay i det litterære tidsskriftet «Vagant». Hver side er sirlig krøllet sammen én og én. En kurv full av papir-roser, et lite kunstverk, rett og slett. - En installasjon. Geir Mork kalte papirkurven min det, sier Ole Robert Sunde. Mork er toppsjef i Gyldendal og Sundes forlegger. Ole Robert Sunde har vært forfatter i tyve år. I like mange år har han holdt til på sitt ryddige arbeidsværelse i Thereses gate. Han er en eksperimenterende forfatter. Boken «Naturligvis måtte hun ringe», som forøvrig har en av Sundes plantegninger på forsiden, er en lang setning på 400 sider. - Dette er foreløpige utkast til min neste bok, sier forfatteren og prøver å forklare linjene fra et punkt til et annet på skissene. - Det kan være utsagn som begynner i et kapittel og ikke får sin utsigelse før langt ut i boken. Her skriver jeg inn at på side 260 skal det inn noe som ble profetert på side 52. Mine bøker er stappfulle av sånne skjulte tildragelser. Jeg jobber med det «fugale», som Bach. Du kan ikke høre det med øret, men du ser det hvis du tar for deg partituret, at han for eksempel skifter dur midt i en fuge. Sier Ole Robert Sunde, som nok er en av de få gjenlevende forfattere som fremdeles skriver sine manus med penn. Først en gang på kladdeark med sin sirlige håndskrift. Deretter en gang på skrivemaskinen. - Jeg er nødt til å skrive for hånd. Når boken kommer på maskin, blir den noe som tilhører staten, ikke meg, sier Sunde, som forståelig nok aldri har prøvd seg på PC. - Jeg skriver veldig ekstreme bøker, en form for komponering. Da er disse nyttige å ha. Du får en romfølelse, oppdager rommet i teksten, sier forfatteren og er litt overrasket selv, idet han legger de seks-åtte plantegningene for boken han er i gang med, foran seg på bordet. - De ser da ganske vakre ut? Jeg har dessuten en håndskrift som står i stil. En forlegger i Gyldendal sa at hvis man skriver med liten skrift er det tegn på konsentrasjon, sier Ole Robert Sunde. Reiser for å skifte kanal Tove Nilsen, forfatter fra før hun var tyve, er ikke typen som driver research og studerer et felt før hun begynner å skrive en ny roman. Forberedelsene går mer på å stille om til ny kanal og å være lydhør for egne og andres impulser. Aller først legger Tove Nilsen ut på en reise til et sted som ikke har med boken å gjøre. Da hun skulle skrive «Skyskraperengler», om oppveksten i høyblokkene på Bøler, reiste hun for eksempel til Egypt og studerte pyramidene. Foran høstens spenningsroman «Kvinner om natten» reiste hun til Marokko, selv om Marokko ikke er nevnt med et eneste ord i boken. - Jeg reiser alltid til et sted jeg ikke har vært før. Det handler om å bryte med vaner og trygghet. Reisen handler om å stille seg inn på en annen kanal, sier Tove Nilsen, som også har andre viktige hjelpemidler for å få skrevet. - Forfatterdagbøkene mine, sier Nilsen og trekker tre av dem opp av vesken. Notatbøker med forskjellige omslag. Bøker der hun skriver ned tanker, drømmer, gode replikker, stoff hun har tenkt å rappe fra annen litteratur, utklipp fra aviser og så videre. - Det sier litt om hvor viktige disse bøkene er for meg at jeg betalte 1200 kroner hos en profesjonell hypnotisør for å finne igjen en av dem da den ble borte, smiler Tove Nilsen og holder godt på den gule og turkise boken som nå er funnet igjen. Forfatteren har ikke noe arbeidsrom å vise frem for tiden. Rommet i rekkehuset har den eldste datteren fått. Mor har kjøpt seg en egen leilighet i strøket på Abildsø der hun skal sitte og skrive. - Jeg har aldri hatt det så fint, jeg. Ellers er det svært viktig for meg å kunne skrive hvor som helst. Det har vært et poeng ikke å gjøre seg avhengig av et enkelt sted. Jeg kan skrive på reiser, hjemme, hvor som helst, sier Tove Nilsen. Visse ting må imidlertid den erfarne forfatteren ha for å komme i gang. - Jeg må ha det gamle fotografiet av Strindberg. Det handler om å ha en jeg føler meg på bølgelengde med, noe å strekke seg mot. Dessuten må jeg pynte meg. Bare helt i starten, ikke etterhvert. Det handler mer om å lage litt fest for å komme ut av den hverdagslige tankegangen. - Når jeg er rundt og leser, merker jeg en viss forventning til dette med skrivested. Særlig de kvinnelige leserne ønsker at forfatteren skal sitte på et Carl Larsson-sted og skrive. De fleste forfattere lever langt fra det. Mange sitter rett og slett i en kjedelig krok på soverommet og skriver, sier Tove Nilsen. Idéer til etterfølgelse? Gikk tur. Henrik Ibsen gikk i dvale og gjorde ingen ting mellom hver bok. Han gikk mye tur og levde et stille familieliv. Innimellom gikk han på kafé og var «ekkel» og provoserte folk. Disse situasjonene dukker opp i senere bøker. Når han skrev hadde han et bilde av konkurrenten Strindberg bak seg på veggen. En gul rose. Den sør-amerikanske dikteren Gabriel Garcia Marquez hadde alltid en gul rose på bordet når han skrev. Dessuten måtte det være minst 28 varmegrader i rommet. Undset strikket. Sigrid Undset forteller i et brev at hun satt og strikket og tenkte på sine bøker. I tillegg leste hun enormt, både faglitteratur og middelalderens forfattere. Hun reiste også til steder hun skrev om. For eksempel reiste hun til Skaun i Trøndelag da hun skrev Kristin Lavransdatter. Dress og slips. Johan Borgen kledte seg pent, i dress og slips, når han skulle skrive. Frukt som inspirasjon. Det sies om den tyske dikter Friedrich Schiller at han alltid hadde epler i skuffen når han satt og skrev. Plantegning på veggen. Den amerikanske forfatteren William Faulkner laget en omfattende plantegning til det han trodde skulle bli storverket «A Fable». Boken ble imidlertid ingen suksess, og er ikke oversatt til norsk. De av Faulkners bøker som er blitt stående er de han skrev «rett fra hodet», som «Larmen og Vreden». Hadde det i hodet. August Strindberg tok lite notater og var ikke avhengig av noe spesielt for å skrive. Han kunne sitte hvor som helst og skrev i lange perioder regelmessig flere timer om dagen. Først de senere år begynte han å skrive dagbøker. Skrev sitt liv. Agnar Mykle skrev sitt eget liv. Det påpeker Anders Heger i sin store biografi fra 1999. I Mykles romaner som skildrer hans ungdomstid, seksuell og intellektuell oppvåkning, bruker han personer fra det virkelige liv, til delt glede for dem det gjaldt.