Forfattersuksess med slunken kasse

Mer enn 30 år etter debuten, 26 bokutgivelser og adskillige glimrende anmeldelser senere, må han fremdeles spe på inntektene som møbelsnekker i det små for å få endene til å møtes.

Håpet er å få økonomisk alburom til helt å kunne gi seg forfatterskapet i vold. Han opplever nemlig, i likhet med mange av sine like beskjedne kolleger, at bokklubbene snapper lesere vekk under nesen på ham. At "Himmelblomsttreets muligheter" i 1995 ble kåret til årets beste roman av Aftenposten, hjalp ikke på opplagstallet, som landet på et par tusen. Heller ikke andre hyppige kritikerblomster har hatt effekt for salget. Kanskje må dagens forfattere utføre utenomlitterære galskaper for å oppnå bestselgeren, ettersom 700000 av landets flittigste lesere allikevel får sine klubbøker automatisk plantet i postkassen.
- Det er vanskelig å drive nærbutikk med tre supermarkeder i det umiddelbare nabolag, sier han lakonisk, men fortsetter trutt og jevnt sitt skrivende kall i trivsel. Den flittige fortelleren er i disse dager på markedet med sin syvende bok om restauratøren, gastronomen og hobbydetektiven Fredric Drum, en heilnorsk hverdagshelt som burde ha egenskaper i seg til å bli en frodig krim-litterær kultfigur. Nygårdshaug har allerede en eksklusiv liten fanklubb som har åpnet en uoffisiell hjemmeside for ham på Internett.
- Det stemmer det, og jeg får i tillegg stadig postkort fra lesere som har oppsøkt de samme landskapene, de samme gatene og de samme kaféene som Fredric har gjestet i mine bøker. De følger i Fredrics fotspor, så å si.
Som ellers i Nygårdshaugs forfatterskap presses mysteriene i siste bok, "Den balsamerte ulven" (Cappelen), opp mot grensene av det sannsynlige, men de overskrides ikke. Handlingen utspiller seg i de nordøsterdalske skoger, nær beslektet med hans egen barndoms dal, og spenningen krydres med innslag av historisk og praktisk kunnen, vellagede tallerkenretter, vellagrede oster og godt drikke. Ikke til å undres over, da, at forfatteren er en av mesterkokken Trond Mois absolutte favoritter.

Selvopplevd

Vi møter en Gert Nygårdshaug (54) nylig hjemkommet fra Guatemala, hvor han har hentet bakgrunnsinformasjon til nye gåter i ruinene av maya-indianernes tapte rike. En forfatter med respekt for sitt håndverk må ha korrekte detaljer ryddig på plass. Tre nye Fredric Drum-bøker er allerede i ferd med å bearbeides i hjernekisten, og dersom mayafolket skal spille en rolle i bok nummer ni, må inntrykkene være selvopplevd.
- Allerede fra begynnelsen var planen å skrive en serie på tilsammen ti bøker om Fredric Drum. De kan alle leses som avsluttede enheter, men har samtidig en viss indre sammenheng. Jeg koser meg og har kost meg med hver eneste en, sier han.

Umettelig nysgjerrighet har vært Gert Nygårdshaugs ledsager siden han som guttunge i iskalde Tynset-vintre satt og studerte månen i farens kikkert og tegnet ned kraterne. Samlergleden er en annen mani, og om sommeren samlet han kongler. Nå har han gått over til sommerfugler. Ellers leder han Norsk Telekort-klubb og samler ustoppelig nye kunnskaper som han øser ut igjen gjennom sine bøker, særlig om temaer som historie og arkeologi. Nygårdshaug innrømmer gjerne at det var spørrelysten som gjorde ham til forfatter.
- Jeg tror at verden fremdeles er stappfull av gåter, og jo mer man vet om fortiden, dess mer vil man forstå av sin samtid og kanskje også av fremtiden. Alt henger sammen. Kanskje kan mine bøker åpne noen dører på gløtt for ny kunnskap. Jeg har funnet at den intellektuelle thrilleren er et glimrende redskap for nettopp dette formål, sier han. Det begynte med diktsamlingen "Impulser" i 1966, små, tette, knappe bilder, og fortsatte i en heftig, og ennå ikke helt avsluttet, radikal periode, hvor han uten motforestillinger hyldet Røde Khmer i diktet "Mens vi tenker på Pol Pot" (1974). Politiske holdninger er nå tonet ned i en litterær produksjon som omfatter romaner, eventyr for barn, lyrikk og krim, og forfatteren er i dag villig til å innrømme at ". . . det var nok en misforstått greie han bedrev, Pol Pot". På den annen side var heller ikke amerikanernes teppebombing av Kambodsja særlig mye å rope hurra for.

Klasselitteratur

- Jeg lærte veldig mye i AKP(m-l)-tiden, men klarte aldri å ta tingene helt gravalvorlig. Det er nok derfor jeg heller aldri har skrevet sånne typiske "klasseting" som preget mange andre av min generasjon, sier han.
- Med din sans for humor og det kulinariske virker du jo heller ikke særlig opptatt av askese.
- Også på mat er jeg nyfiken, ja. Det eksempelvis å kunne blande en saus som kanskje aldri har vært blandet før, og oppleve at den sitter som et skudd til den eller den retten.
- Med tre bøker oversatt til russisk, alle utgitt i opplag på et par hundre tusen, burde du vel ha råd til salt i sausen.
- Beklager, men fra Russland har jeg ikke fått en eneste kopek.