Snørr og revolusjon Gert Nygårdshaugs første diktsamling var preget av en mengde høyst private og temmelig surralistiske bilder. Slik eksentrisitet fikk enkelte kritikere til å kvesse pennen, andre ante en individuell stemme i ubegripeligheten og gav ham betinget dom. Disse andre vil nok bli skuffet over årest samling "Paxion" (Pasjon pluss Aksjon - voila!), for nå er surrealismen blitt til sosial realisme, eksentrikeren vil helst følge med hippiene i Slottsparken og den implisitt selvmotsigelsen i dette er nettopp en av bokens største svakheter. Minus mystifikasjon kan ikke tvilen lenger komme Nygårdshaug til gode: Det må slås fast at dette er en middelmådig diktsamling. Samlingen er delt i to, Pasjonsdikt og Aksjonsdikt. De førstenevnte er fulle av sanselig eksaltasjon som man vel rett og slett må kalle føleri, som ofte finner irriterende banale uttrykk: " du har snekrystaller i ditt praktfull hår" (om Beethoven) ,"lykkelige fingre over en smilende gitar", "de klagende tonene skjærer seg gjennom røykdisen" ... Osv. Her finnes imidlertid tilløp til humor og noen originale uaffektert innfall som noenlunde overlever forfatterens forsøk til å gjøre dem "betydelige". I "Dilemma", "Prikk", "Innenfor", "Cultura i sort" og i det lille diktet om datteren skimter man kontroll, oppfinnsomhet og en stringens som sårt savnes ellers. Verre blir det når Nygårdshaugs går til aksjon. Her blir boka et skoleeksempel på hva radikal diktning ikke skal være, nemlig sentimental arbeiderkliss-vrøvl: "Vis meg din arbeidshånd kamerat og vis meg den trell det sår du kan vise fram i stolthet.." Ja - og så var det noe om kroner og dollar også. Og riktig galt blir det først når en setter dette enfoldige sosialistsvermeriet sammen med Slottsparken-romantikken i første del, den uartikulerte protests ingenmannsland, opphavet til "Forbanna på hele væla"-mentaliteten som som så ofte og feilaktig blir stemplet på ungdom med seriøst sosialt engasjement. Denne kvamle miksturen av føleri og pretendert politikk kan bare skade den sak Nygårdshaug hevder å ville tjene, og jo før han (og likesinnede) innser det, jo bedre er det. En forbereder verken revolusjon eller noe som helst annet ved å fornærme sine leseres intelligens.