Med sine bøker om Fredric Drum, restauranteier, oldtidsgransker,
mat og-vinkjenner m.m., har Gert Nygårdshaug etablert seg som en
særegen og unorsk kriminalforfatter.
Mysteriene Drum konfronteres med har sine røtter tusenvis av år
tilbake, og de befinner seg milevis unna vår egen lokale
steinrøys. Slik sett blir både forfatter og helt bort imot
verneverdige. Men romanen av året "Det niende prinsipp"
representerer et lite fall. I hvert fall dersom man sammenlikner
med "Dødens Codex" (1990), som
tidvis var glimrende.
I Egypt
Fredric Drum er i Egypt. Han utsettes for et mordforsøk, og blir
behandlet på det engelske sykehuset i Kairo. Men tilfriskningen
har hatt sine omkostninger. Drum virvles inn i en dramatisk og
farlig maktkamp, der flere tusen år gamle mysterier spiller en
vesentlig rolle. Ikke minst blir farao Kheops sentral: Har han
eksitert eller ikke?
Spørsmålet viser seg å ha sammenheng med dagsaktuelle spenninger
i det moderne Egypt. Her er ingen mangel på sleske aktører: Både
islamske fundamentalister, opprørske offiserer, gale
vitenskapsmenn og psykopatiske leger er tyver på det samme
marked.
For mye
Med andre ord: Det blir for mye av det gode. Gert Nygårdshaug
trår over. Han forlater den realistiske rammen. I stedet
forfaller fortellingen til en slags blanding av farse og science
fiction.
Slik settes leseren i en ufruktbar tilstand av usikkerhet: Hva
er det egentlig Nygårdshaug vil? Gjøre narr av
kriminalsjangeren? Spekulere i gamle mysterier? Eller er dette
simpelthen et overspent forsøk på å konstruere en spennende
historie?
Denne typen rådvillhet er langt fra alltid av det vonde. Men
skal det fungere overfor leseren, kreves en forfatter som vet
hva han gjør, som er herre over sin historie og sine ulike
grep. Denne bevisstheten ser ut til å mangle i Nygårdshaugs
siste bok.
|
