Senhor Gert

Slik har Gert Nygårdshaug ofte opplevd Brasil. Nå sitter han i et regngrått eternitthus i jordbærlandet Lier med en rastløs treåring fri fra syk dagmamma. I går ble den andre barneboka hans lansert, for en måned siden kom den siste romanen, Himmelblomsttreets Muligheter ut i billigutgave. Men ingenting selger. Han har skrevet bøker i tretti år uten å se tilbake på en eneste opplagssuksess. Den første novellesamlingen, Solfiolinen (1981), har solgt mer enn Himmelblomsttreet som Aftenpostens anmelder kåret til årets norske roman i fjor.
- Det er helt vanvittig, og det skyldes framveksten av bokklubbene. Vi er en håndfull forfattere i Norge som er etablert, har mottatt priser og jævlig gode kritikker uten at vi er blitt bokklubbforfattere. Det gjør at 300 000 lesere ledes bort fra mine bøker. - Bitter og misforstått? - Nei, men det er beklagelig, fordi jeg trenger en bedre økonomi for å bruke tilstrekkelig tid på en bok. Jeg føler ofte at jeg driver rovdrift på meg selv og familien min ved å presse fram ting jævlig fort. Motgang er ikke vondt, men det skal ikke være slik at den sliter helsa og livsgleden av deg.
- Gjør den det?
- Ja, jeg føler ofte det.
Seksten bøker på seksten år er beviset på den hektiske skrivingen for å tjene penger. Han har solgt 30 000 bøker i Russland og fått 1800 kroner igjen for det. I 1982 tok han seg råd til å leve som forfatter på heltid. Da hadde han som snekker pusset opp Rodeløkka innvendig og utvendig, sosialarbeidet seg gjennom Uteseksjonens Oslo og tatt sine fag på Blindern.
- Venter du fortsatt på den store bestselgeren?
- Ja, jeg skriver hver bok som om det skal bli en suksess. Jeg er nødt til å ha et positivt utgangspunkt. Ellers er det bare å vente på en bokklubbutgivelse, sier Gert med et flir. I mellomtiden skriver han en ny og større roman. I sjanger vil den ligne Himmelblomsttreet og Mengele Zoo. Da kan vi vente oss en reise til en regnskog som blir hugget ned av beregnende multinasjonale selskaper, til indianere og språk som utryddes og historien om hvordan noen kjemper i mot. Slik som Mino og vennene hans i Mengele Zoo. Med nøye utpønskete terroristaksjoner farer de over den vestlige verden for å ta livet av sjefene for selskapene som raserer regnskogen. Dyppet i jungelens egen gift flyr pilene mot tømmermagnater og gruveeiere. Hele Verdensbankens direksjon omkommer av Minos giftgassballonger i toppetasjen på et tysk hotell.
- Jeg forsvarer økoterrorismen i Mengele Zoo fordi den redder flere menneskeliv enn den tar. Husk at jeg er født i Norge og ikke har opplevd det Mino har gjort. Men hvis jeg hadde funnet foreldrene mine i en blodpøl da jeg var ti år gammel slik Mino gjorde, ville moralen min ha vært annerledes enn den er nå. Da ville jeg også ganske sikkert ha sendt giftballonger opp i Verdensbankens lokaler.
Lavmælt snakker Gert om Sør-Amerikas tragedie. Etter en piperens går forsvaret for økoterrorisme mer over til forståelse uten at budskapet svekkes.
- Jeg vet ikke om det er en riktig vei å gå engang. Jeg har møtt mange Minoer i Sør-Amerika, men de har ikke hatt penger til å gjennomføre planene sine. Derfor utstyrer jeg min Mino med gullbarrer. - Du bare venter på at økoterrorismen skal slå til mot Vesten? - Ja, jeg forventer at det dukker opp grupper som bruker helt andre midler enn de som har vært brukt til nå. Med den rovdriften og utbyttinga som skjer i u-land, og kanskje spesielt i Sør-Amerikas regnskoger, vil det ikke forundre meg.
- Og da stiller du opp?
- Det vil være bra hvis de klarer å fokusere på tragedien der borte. Jeg ser på det som skjer i regnskogene som den største tragedien som ha rammet oss, fordi vi aldri får tilbake de indianerstammer, språk og arter som blir utryddet.
Stemmen er mer sår enn forbannet. Erfaringene som ligger bak bøkene klorer seg bedre fast enn det man kan lese seg til. Det var likevel ikke i Amazonas den politiske oppvåkningen skjedde. Samtidig med at Aschehoug lanserer en tyve-årig tynsetgutts tynne diktsamling slår gutten seg ned på Blindern. Epoken er seint sekstitall.
- For meg var AKP helt naturlig. I svært umoden alder vinglet jeg såvidt innom Unge Høyre, og på gymnaset var jeg med på å starte Tynset SF. Begge foreldrene mine, særlig mor, var svært politisk bevisste småkårsfolk. På Blindern valgte jeg AKP-leiren, og det morsomme var at mor ble politisk vekket på samme tid som meg. Vi reiste begge på Rød Front-leir.
- Og i dag?
- Jeg står på venstresida, ja særlig langt til venstre, jeg vil si meget langt til venstre. Jeg definerer meg som kommunist.
Gert forteller om grundige diskusjoner, feedback på egne meninger, om å lære seg a tenke dialektisk. vitenskapelig, utvikling av tankeapparatet. På alle måter ei fin tid for Gert som ikke skjønner hvor de har vært hen, de som nå klager over tapt ungdom i partiet. - Brønnpissere! kaller jeg dem. Jeg har aldri blitt undertrykt av partiet, som mange andre har påstått de har vært. Jeg proletariserte meg, og det av fri vilje. Svært mange av ml'erne som ikke hadde proletær bakgrunn fikk ideologien bare inn med teorien. Det er kanskje de som i dag angrer mest på det de gjorde.
Bakgrunnen for den politiske bevisstheten kan lett spores. Slitte billigutgaver av de marxistiske klassikerne i skrivestua er bare det synlige bevis. Langt viktigere er det som gnager på knoken.
- Jeg er fra et lite småbruk, og i en viss periode på seksti- og syttitallet var det mye dritt som skjedde på landsbygda. Rasjonalisering som førte til at småbruk ble nedlagt, fraflytning og elendighet. Det resulterte i at vår gård gikk konkurs, og foreldrene mine måtte flytte. Naboene kastet seg som gribber over jordstykkene etter hvert som gårdene var truet. Det er klart det har forsterket meningene mine.
- Så mye at du i et dikt fra 1979 sier: "Jeg tenker på frigjøring, jeg tenker på Pol Pot"?
- Hø, hø. Det diktet der skrev jeg som en ren provokasjon til en tidligere leder for Kampuchea-komiteen som plutselig skiftet side. Men for å ta Pol Pot. Jeg forsvarer ikke han, men jeg forsvarer heller ikke det syn at tre millioner hodeskaller er Pol Pots verk alene, når vi vet at amerikanerne teppebombet landet i fire år. Han slåss jo tross alt mot imperialismen selv om det kanskje bare blir en biting i forhold til alt det negative han gjorde. Det er jævlig mange som blir sinte når de leser det diktet, humrer Gert. Hvis han og Pol Pot møttes hadde de i hvert fall hatt en felles interesse i døden. For groteske avlivingsmetoder er det ikke bare den kampucheanske frigjøringslederen som står for. Det gjør Gert også, riktignok bare i skrift. Krimhelten Fredric Drum avslører mordere som har halshogd, syrebadet, vindruknet og vepsestukket sine offer til leserne sitter igjen med spørsmålet: Er dette mulig?
- Virkeligheten er mye verre enn det jeg klarer å dikte opp. Det er en intellektuell utfordring å finne på et skikkelig plott i krimbøkene, og døden er en viktig del av historien. Jeg bruker helt riktige ting til et visst punkt før jeg går over til fabulering, men også der skal det være mest mulig realistisk. Leseren skal tro at det kan være sånn.
- Som å spise seg selv slik personen i Nullpluss gjør?
Det er like mulig å spise seg selv som at svarte hull eksisterer.
- Men ikke særlig fristende?
- Jeg vil ikke avvise det før noen har gjort det. Å spise andre er det jo mange som har gjort, men det spørs hvor langt du kan drive det med deg selv.
- Hvor langt tror du? - Det har jeg tenkt en del på. Beina burde gå greit, så armene til slutt pluss litt av flesket her på sida, sier Gert og peker på den potensielle matkilden.
- Tragedien til personen i boka er at han blir forelska da han bare har 28 kilo igjen. Men altså, dette er jo bare et bilde på det som skjer i universet.
I stua skjer det utrolige at treåringen Hans Jørgen sovner midt på stuegolvet etter å ha mast om oppmerksomhet i en time. Gert bøyer seg ned og hvisker at nå går pappa i arbeidsrommet med journalisten. Ikke en Iyd til svar.
Skrivestua er et stabbur trukket med grå eternittplater. Pappeskene etter den nylig utpakkete pc'en ruver i gangen. Det er likevel ikke skjerm og tastatur som er det viktigste for Gerts arbeidsrom. I hjørnet står treskapet med sommerfuglsamlingen. Ut trekker han stolt skuffer med dypblå morphoer med vingespenn som ørner, sommersøte sitronsommerfugler små som veps og svalehaler like sjeldne som forfattere i Lier.
Jeg måtte lære sommerfuglsamling siden Mino gjorde det. Ellers kunne jeg ikke skrive like godt. Dessuten er det en utmerket måte å bli godtatt av indianerne på. Andre har han litt vanskeligere for å komme inn på. For to år siden ble han ranet og deretter skutt da han var på stoffjakt til sin siste roman i Brasils regnskog.
- Jeg er blitt ranet mange ganger, men ikke skutt før. Jeg fikk kasta meg ned da jeg så at de hadde tenkt å skyte. Derfor traff de meg her på leggen, et helt perfekt sted når jeg først skulle bli skutt.
- Du vil kanskje anbefale studenter med ferske studielån å dra til Sør-Amerikas jungel for å bli ranet?
- Ja, det vil jeg. Poenget er å unngå å ha for mye penger på seg.
Med forfatterens nåværende boksalg ser ikke det ut til å bli noe problem. Mye kan imidlertid skje. For eksempel at et påbegynt filmprosjekt som involverer Lars von Trier, Aki Kaurismäki og Nils Gaup blir realisert. På noen korte avisdager kan en filmsuksess utløse et pent salg for Norges anerkjente, men ennå ikke gjenkjente forfatter. Da vil han endelig ha råd til å kjøpe en dyr god rødvin som bare romanfiguren og gourmeten Fredric Drum har hatt muligheten til å nyte. Inntil da får det bli Senor. Med skrukork.